Styret i Radøy sogelag har konstituert seg slik:
Leiar: Einar Borgund
Nestleiar og sekretær: Vegar Toska
Kasserar: Liv Berit Rath
Styremedlemer: Kenth Remy Nesbø og Håkon Lunde
mandag 23. mars 2015
tirsdag 10. februar 2015
Årsmøte torsdag 19. februar kl. 19.00 på gamle prestegarden
På sakslista står vanlege årsmøtesaker.
Forslag til andre saker må vere styret i
hende seinast 12. februar. Sendast til:
Radøy sogelag v/ Einar Borgund, Raunholmskoen 27, 5936 Manger.
E-post: eborgund@nettstar.as.
Bente Kopperdal Hervik frå Radøy kommune vil snakka om kulturminneplanarbeidet i Radøy kommune, og Arne Høyland fortel om kulturminne han har registrert i kommunen.
Bente Kopperdal Hervik frå Radøy kommune vil snakka om kulturminneplanarbeidet i Radøy kommune, og Arne Høyland fortel om kulturminne han har registrert i kommunen.
tirsdag 16. desember 2014
Jubileumsboka "Eg likar Radøy best"
![]() |
| Framsida på jubileumsboka. |
Boka vert lansert 17. desember på gamle prestegarden på Manger der det er ope hus frå kl. 16.00-21.00. Der vert det boksal og -signering og det vert servert julekaker, kaffi og saft. Kl. 18.00 presenterer redaktøren, Olav Steinar Namtvedt, boka.
Velkomen til bokslepp på gamle prestegarden!
Boka er på litt over 200 sider, rikt illustrert, og har følgjande kapittel:
- Då nesten heile øya vart ein kommune (Karl Kolstad)
- Urfolket mellom bakkar og berg (Jon Askeland)
- Helse og omsorg frå vogge til grav (Olav Steinar Namtvedt m.fl.)
- Skulen i Radøy – utbygging, sjølvstyre og kvalitet (Bjørnar Dalseng)
- Barnehagane – frå dugnad til kommunal drift (Vigdis Villanger)
- Kultur, idrett og friluftsliv på «den grøne øya» (Jostein Borlaug m.fl.)
- Tekniske tenester – ei rivande utvikling (Einar Borgund)
- Næringslivet – frå hermetikk til nye næringar (Jostein Skråmestø)
- Landbruket på Radøy – ei slitesterk næring (Olav Steinar Namtvedt)
- Politikk og styring – gode levevilkår for alle (Olav Steinar Namtvedt)
- Dei unge er framtida vår (Katarina Birkeland m.fl.: )
Boka er eit samarbeidsprosjekt mellom Radøy kommune og Radøy sogelag.
Framsidebiletet, som de ser øvst på denne sida, er tatt av Anne Kolstad Morken.
Etter boksleppet er boka til sals på sørvistorget i Radøy kommune og i bokhandlar. Du kan også kjøpa boka frå sogelaget.
tirsdag 25. november 2014
Månadens kulturminne i oktober - brurebenken i Timredalen
Gro Kolstad presenterer månadens kulturminne i oktober, som er Brurebenken i Timredalen på Manger. Ho utfordrar Mai-Liss Sylta Møn til å presentera månadens kulturminne i november.
Gro Kolstad skriv:
Midt i tunet stod hesten. Som ei traust klippe, vennleg pustande, mot det yrande livet på alle kantar. I grisehuset, floren, bortved hønsehuset. Verda var ikkje særleg større, men likevel meir enn stor nok, med alt som pusta og levde, grodde og vaks, tiil alle tider.
Over det heile, eit mjukt teppe av songar. Far sine songar. Og far sine forteljingar, når han ikkje song. Latinske namn på blomster, fuglar, dyr, til og med berg og steinar hadded eigne namn, som han kunne, og fortalde om.
Det var det største, å tusla rundt på garden, med far sine songar, far sine forteljingar. I tunet, i Hanneset, i Timredalen, som bugna av frukttre. Plommer, pærer, eple. Og der mede, omkransa av epletre, med Nesvatnet blinkande i synsrande, var far sin stolthet. Brurebenken.
Ikkje stort å sjå til, eigentleg. Ei bulkete helle av stein, rundt ein meter lang. Støtta opp av andre steinar, til å vera benk å sija på. Men ein benk full av historie gjort levanded av far sine forteljingar.
I gamle dagar gjekk vegen til kyrkja der. Brurefylgje frå Morken, Kolstad, eller kanskje heilt frå Ulvatnn, kom med hest og kjerre gjennom Timredalen, og hadde seg ein pust i bakken, med brura godt plasert,- på Brurebenken.
Så var det eg, ein jentunge, sitjande på benken, med dinglande føter, og dansande indre bilder, av brurefølgje gjennom Timredalen. Medan far slo graset rundt epletrea med ljå. Ein jentunge, forgapt i historiar, namn, indre bilder, det yrande livet, og far, som visste så mykje om alle ting.
«Veit du alt, du far?» Det var eit spørsmål, men tenkt som ein bekreftelse, dett var jo ingen grennser for all kunnskapen han hadde i hovudet. Men han svarte ikkje som venta. Tvert om såg han fort mot himmelen, strauk seg gjennom håret, og sa roleg: «Å nei, slik er det nok ikkje. Når ein først veit litt, forstår ein berre kor uendeleg mykje der er, som ein aldri kan nå over».
Eg forstod ikkje svaret. Ikkje då. Det skulle ta nokre rundar, og ein god del år, før minnet om far og denne stunda dukka fram att, og gjorde Brurebenken til eit symnol. Ikkje berre eit minne om far sin stolthet, og brurefylgje i gamle dagar, men eit symbol på kva klokskap eigentleg er: Å vita at ein strengt tatt veit fint lite, i det kolossale mangfoldet som utgjer livet. Og ha styrke nok til å erkjenna det.
Gro Kolstad skriv:
Midt i tunet stod hesten. Som ei traust klippe, vennleg pustande, mot det yrande livet på alle kantar. I grisehuset, floren, bortved hønsehuset. Verda var ikkje særleg større, men likevel meir enn stor nok, med alt som pusta og levde, grodde og vaks, tiil alle tider.
Over det heile, eit mjukt teppe av songar. Far sine songar. Og far sine forteljingar, når han ikkje song. Latinske namn på blomster, fuglar, dyr, til og med berg og steinar hadded eigne namn, som han kunne, og fortalde om.
Det var det største, å tusla rundt på garden, med far sine songar, far sine forteljingar. I tunet, i Hanneset, i Timredalen, som bugna av frukttre. Plommer, pærer, eple. Og der mede, omkransa av epletre, med Nesvatnet blinkande i synsrande, var far sin stolthet. Brurebenken.
Ikkje stort å sjå til, eigentleg. Ei bulkete helle av stein, rundt ein meter lang. Støtta opp av andre steinar, til å vera benk å sija på. Men ein benk full av historie gjort levanded av far sine forteljingar.
I gamle dagar gjekk vegen til kyrkja der. Brurefylgje frå Morken, Kolstad, eller kanskje heilt frå Ulvatnn, kom med hest og kjerre gjennom Timredalen, og hadde seg ein pust i bakken, med brura godt plasert,- på Brurebenken.
Så var det eg, ein jentunge, sitjande på benken, med dinglande føter, og dansande indre bilder, av brurefølgje gjennom Timredalen. Medan far slo graset rundt epletrea med ljå. Ein jentunge, forgapt i historiar, namn, indre bilder, det yrande livet, og far, som visste så mykje om alle ting.
«Veit du alt, du far?» Det var eit spørsmål, men tenkt som ein bekreftelse, dett var jo ingen grennser for all kunnskapen han hadde i hovudet. Men han svarte ikkje som venta. Tvert om såg han fort mot himmelen, strauk seg gjennom håret, og sa roleg: «Å nei, slik er det nok ikkje. Når ein først veit litt, forstår ein berre kor uendeleg mykje der er, som ein aldri kan nå over».
Eg forstod ikkje svaret. Ikkje då. Det skulle ta nokre rundar, og ein god del år, før minnet om far og denne stunda dukka fram att, og gjorde Brurebenken til eit symnol. Ikkje berre eit minne om far sin stolthet, og brurefylgje i gamle dagar, men eit symbol på kva klokskap eigentleg er: Å vita at ein strengt tatt veit fint lite, i det kolossale mangfoldet som utgjer livet. Og ha styrke nok til å erkjenna det.
tirsdag 30. september 2014
Månadens kulturminne i september - steingarden frå Kolåseidet til Morken
Elin Klausen presenterer månadens kulturminne for september. Ho skriv: Eg eig ein lidenskap for stein og steinmuring slik det vart gjort i gamle dagar. Muring utan sement. Kva er då meir naturleg enn å fokusera på steingardar når eg skal kome med eit kulturminne for september.
Det finst mange slike flotte steingardar på Radøy, men eg vil fokusere på den som går frå Kolåseide til Morken. Denne ligg på gardsnr. 62 br. 2 Det har vorte meg fortalt at denne kan vere Radøy sin lengste steingard. Det har og vorte meg fortalt at Jakob Marås frå husmannsplassen Stemhaugane i tilknyting til Maråsgarden, bygde denne muren for 50 øre dagen og fri stein til arbeidet. Jakob Marås gjekk i berre filler til sko har eg fått fortalt. Steingaren er eit imponerande arbeid. Ikkje minst når ein ser terrenget den er bygd i og størrelsen på steinane som er nytta i muren.
I tilknyting til steingarden er der ein gardflor ( Skjeneflor)som er bygd i forband med bøgarden, det vil seie at steingarden og steinveggen i huset er mura i skift med einannan. Denne byggjemåten har røter bakover mot forhistorisk tid. (http://www.gard.no/pdf/
Abonner på:
Innlegg (Atom)

