tirsdag 25. november 2014

Månadens kulturminne i oktober - brurebenken i Timredalen

Gro Kolstad presenterer månadens kulturminne i oktober, som er Brurebenken i Timredalen på Manger. Ho utfordrar Mai-Liss Sylta Møn til å presentera månadens kulturminne i november. 

Gro Kolstad skriv: 
Midt i tunet stod hesten. Som ei traust klippe, vennleg pustande, mot det yrande livet på alle kantar. I grisehuset, floren, bortved hønsehuset. Verda var ikkje særleg større, men likevel meir enn stor nok, med alt som pusta og levde, grodde og vaks, tiil alle tider.
Over det heile, eit mjukt teppe av songar. Far sine songar. Og far sine forteljingar, når han ikkje song. Latinske namn på blomster, fuglar, dyr, til og med berg og steinar hadded eigne namn, som han kunne, og fortalde om.

Det var det største, å tusla rundt på garden, med far sine songar, far sine forteljingar. I tunet, i Hanneset, i Timredalen, som bugna av frukttre. Plommer, pærer, eple. Og der mede, omkransa av epletre, med Nesvatnet blinkande i synsrande, var far sin stolthet. Brurebenken.

Ikkje stort å sjå til, eigentleg. Ei bulkete helle av stein, rundt ein meter lang. Støtta opp av andre steinar, til å vera benk å sija på. Men ein benk full av historie gjort levanded av far sine forteljingar.

I gamle dagar gjekk vegen til kyrkja der. Brurefylgje frå Morken, Kolstad, eller kanskje heilt frå Ulvatnn, kom med hest og kjerre gjennom Timredalen, og hadde seg ein pust i bakken, med brura godt plasert,- på Brurebenken.

Så var det eg, ein jentunge, sitjande på benken, med dinglande føter, og dansande indre bilder, av brurefølgje gjennom Timredalen. Medan far slo graset rundt epletrea med ljå. Ein jentunge, forgapt i historiar, namn, indre bilder, det yrande livet, og far, som visste så mykje om alle ting.

«Veit du alt, du far?» Det var eit spørsmål, men tenkt som ein bekreftelse, dett var jo ingen grennser for all kunnskapen han hadde i hovudet. Men han svarte ikkje som venta. Tvert om såg han fort mot himmelen, strauk seg gjennom håret, og sa roleg: «Å nei, slik er det nok ikkje. Når ein først veit litt, forstår ein berre kor uendeleg mykje der er, som ein aldri kan nå over».

Eg forstod ikkje svaret. Ikkje då. Det skulle ta nokre rundar, og ein god del år, før minnet om far og denne stunda dukka fram att, og gjorde Brurebenken til eit symnol. Ikkje berre eit minne om far sin stolthet, og brurefylgje i gamle dagar, men eit symbol på kva klokskap eigentleg er: Å vita at ein strengt tatt veit fint lite, i det kolossale mangfoldet som utgjer livet. Og ha styrke nok til å erkjenna det.